Lang reise for liten fugl

14.11.2014 20:45


Hver vår og høst krysser den en glovarm ørken og iskalde alper, den lille fuglen som er like lett som ti flak potetgull. Låvesvala trekker fra det sørlige Afrika og helt til Norge i jakten på føde, en reise på mer enn 10000 kilometer hver vei.


Av Øystein Størkersen & Jo Anders Auran


© Trond Haugskott / http://haugskott.com


Låvesvala er en av mange fuglearter som gjennomfører slike trekk to ganger årlig. Mange farer venter en liten fugl på 15 gram på den lange reisen, og dødeligheten blant låvesvaler er svært høy. Kun en av seks fugler overlever det første leveåret.

Årsakene er mange og sammensatte. Eksempler er kulde, tørke og mangel på næring, og de siste tiårene er det gjennomført omfattende sprøyting i flere afrikanske land rettet mot å ta livet av småfugler.


Finner færre hekkeplasser

De senere årene er antall egnede hekkeplasser for låvesvala også blitt begrenset, og tilgangen på mat i nærheten av reiret er redusert. Tettere driftsbygninger i landbruket og en overgang fra allsidig til ensidig drift, med mindre husdyr på beite i kulturlandskapet, er en viktig årsak.

Det er naturlige oppturer og nedturer i fuglers liv. I tillegg til mangel på mat har de gjennom året utfordringer med været, som store skifter i temperatur under hekkeperioden, og en evig konkurranse med andre arter. Den største utfordringen er nok allikevel det å trekke fra det sørlige Afrika til hekkeområdene i nord og så tilbake igjen på høsten.


Verdens trekkfugldag

Fugler foretar de mest farefulle reiser av alle arter i dyreriket. De trekker mellom kontinenter og flyr flere tusen kilometer for å oppnå gunstige forhold i en annen del av verden. Fugletrekket har vært til undring og fasinasjon i alle tider, og i 2006 opprettet konvensjonen om trekkende arter (Bonnkonvensjonen) under FN-samarbeidet en egen dag for å informere om trekkende arter og de utfordringer disse fugleartene står overfor. Denne dagen er nå blitt en årlig
begivenhet som World Migratory Bird Day.


Tilbringer lite tid i Norge

Vi betrakter gjerne fugler som, linerle, gulspurv, løvsanger, låvesvale og svarthvit fluesnapper som norske, men sannheten er at de tilbringer en forholdsvis liten periode av året hos oss. Resten av tiden er de på vandring, eller oppholder seg i vinterområdene. Der er det bedre livsbetingelser, med større tilgang på mat under mer gunstige klimatiske forhold.

At fugl trekker vår og høst er en strategi utviklet over tusenvis av år, der artene har tilpasset seg miljøet de lever i. De siste 100 år har flere faktorer enn før forstyrret denne tilpasningen og gjort hverdagen for trekkfuglene mer strabasiøs. Derfor sliter nå svært mange arter som vi tar for gitt skal være en del av våre nærområder når våren kommer.


© Trond Haugskott / http://haugskott.com


Historien om ei låvesvale

Låvesvala, som i vår historie har fått navnet «Rustbrun» (av det latinske navnet på arten Hirundo rustica som beskriver dens rustbrune strupe), har vært heldig. Hun har gjenfunnet partneren fra i fjor, gått til hekking og funnet nok mat til å få fram fem unger fra de seks eggene hun la.

I midten av juli forlater ungene reiret. Rustbrun og partneren hennes hjelper til så godt de kan ved å lære dem å jakte på insekter, slik at de kan bli selvstendige. Mot slutten av august er svaleungene klare til å trekke sørover. 

Låvesvala er avhengig av våtmark, i form av ferskvannslokaliteter med takrørskog, for å overnatte og hente seg igjen underveis i trekket. En massiv ødeleggelse av disse våtmarksområdene i Norge og andre land gjør at Rustbrun og hennes artsfrender må fly lengre etapper før de kan overnatte og spise

seg mette. Allerede nå har en av hennes unger bukket under og hun har fire igjen.


Flyr over fjell og hav

Under ferden videre må låvesvalene krysse Nordsjøen, en ikke ubetydelig anstrengelse. På fastlandet dør nok et av Rustbruns avkom når den treffer en glassvegg langs Autobahn. Nå er det tre unger igjen. Flokken fortsetter gjennom et høstlig Europa, og neste utfordring blir å krysse alpene. Her er det spesielt snø og kulde som kan true låvesvalene. Ved Middelhavet er det viktig at fuglene finner godt med mat, så de kan bygge opp fettreserver for en svært strabasiøs
kryssing av havet og deretter den store Sahara-ørkenen.

Etter fire måneder, og en tilbakelagt distanse på 10 000 kilometer er låvesvalene på plass i Sør-Afrika, men med en unge mindre. Målet er nådd for Rustbrun og hennes to gjenlevende unger.


Drepes av gift

Under oppholdet i Afrika blander de seg med andre arter, som afrikanske veverfugler. Nettopp veverne er ansett som en plage for landbruket, fordi de spiser av avlingene. I Sør-Afrika, og flere andre land, sprøyter landbruket med gift for å drepe hundretusener eller millioner av vevere. Samtidig dør også store mengder låvesvaler.

Rustbruns to siste avkom blir offer for denne praksisen. Igjen er Rustbrun som venter på at det skal bli februar, og det farefulle trekket tilbake til Norge. Spørsmålet er om hun vil overleve og påny treffe sin make fra de siste årene?

Over årtusener har låvesvalene etablert et tett samliv med mennesker og plassert reirene i låver og uthus. Uten dette samværet hadde vi knapt hatt låvesvaler her til lands. I dag trues samværet av mindre tilgang på åpne låver. Et annet behov svalene har er «bensinstasjoner» langs trekkrutene, der de kan fylle på lagrene med fett for å kunne gjennomføre det videre trekket. Et nettverk av våtmarksområder med rikelig forekomst av insekter er avgjørende.


Kritisk viktig samarbeid

Et internasjonalt samarbeid for å ta vare på slike områder er kritisk viktig for å opprettholde trekkveiene. I Norge har vi store utfordringer knyttet til både å bevare hekkeområder, men også med tanke på at våtmarker blir ødelagt.

På verdens trekkfugldag andre helga i mai får du forhåpentligvis se låvesvaler som har klart trekket tilbake til landet langt mot nord.