Låvesvala er en spurvefugl i svalefamilien, og deles opp i seks underarter. Det latinske navnet kan oversettes til "Landets svale" som gjenspeiler artens utbredelse. Låvesvale nasjonalfuglene til både Estland og Østerrike, og ble av  Norsk Ornitologisk Forening  valgt til årets fugl i 1995
 

BESKRIVELSE
Låvesvala er en liten fugl, den veier normalt 17-21 gram.
På oversiden er de blåglinsende svarte, under er de beigehvit eller hvit. Pannen og strupen er mørkerøde, men det er vanskelig å se på lang avstand. På brystet har den et blåsvart bånd.
Låvesvala er lettkjennelig med sine lange, spisse vinger og lange dypt kløftet stjert, den lengste av alle svaleartene. Disse stjertfjærene er lengre hos hannen enn hos hunnen. I Nord-Afrika skiller lengden ca 5% mellom kjønnene, mens i Nord-Europa er forskjellen nesten 25%. Undersøkelser viser at hanner med lang stjert har større suksess med pardanning, får hunner som er bedre foreldre, og har oftere flere kull enn hannene med kortere stjert. Også hvite flekker på stjertfjærene, symmetriske halefjær, rødfargen og sangiveren virker inn på suksessen med pardannelse. Ungfuglene  har korte, butte stjertspyd, og panne og strupe er tydelig lysere og blassere enn på de voksne fuglene. Normal levetid er 4 år, mens den eldste registrerte er 11 år.
 

UTBREDELSE
Låvesvala holder til i et bredt belte fra Nord-Afrika og Europa, østover, helt til stillehavskysten mellom Vietnam og Kamtsjatka. Den holder også til i områdene mellom Mexico og Alaska/ Newfoundland i Amerika, og er delt inn i seks underarter. (Eget avsnitt lenger ned.)
                                Sommerområder     Vinterområder     Helårsområder

I norge er låvesvala vanlig nordover til Saltdalen. Lenger nord er arten ingen vanlig hekkefugl.
Utbredelsen følger menneskelig bosetning, da låvesvalene er veldig sterkt knyttet til jordbruk og husdyrhold. Den norske bestanden er derfor naturlig nok tettest i de store jordbruksbygdene på Østlandet, Jæren og i Trøndelag.
I løpet av de siste 20 år har bestanden av låvesvaler gått ned i hele Europa, men den norske bestanden består likevel av 100.000- 400.000 par. Det er store svingninger i bestanden fra år til år. Massedød under trekk og overvintring er ikke uvanlig, mens somre med dårlig vær virker inn på hekkesuksessen.

UNDERARTER
Underarter er variasjoner innen samme art. Variasjonene går som regel på utseende eller utbredelsesområde. Arten låvesvale er delt inn i seks underarter:

• H. r. rustica er den vanligste varianten, den hekker i Europa og nordafrika, østover til Jenisejelvai russland, disse trekker om vinteren til sør-afrika. Dette er låvasvala slik vi kjenner den i skandinavia.
• H. r. transitiva hekker hovedsaklig i sør-Tyrkia og Israel. De er delvis stedfaste hele året men en del trekker til øst-afrika. Varianten kjennes på rød-oransje underside og delt brystbånd.
• H. r. savignii er stedfast i egypt. Den ligner på H. r. transitiva, men skilles på en dypere rødfarge på undersiden og udelt brystbånd.
• H. r. gutteralis hekker fra Himalaya til japan og Korea, og overvintrer i tropiske strøk fra India til Australia. Delt brystbånd og hvitaktig underside som blir mer rosaaktig lengst nede kjennetegner denne variasjonen. I Amur-dalen sørøst i Russland er hybridisering mellom H. r. gutteralis og H. r. tytleri ganske vanlig forekommende.
• H. r. tytleri kjennes på delt brystbånd og dyp rød-oransje underside. Denne varianten hekker i sibir og nord-Mongolia, og overvintrer i sørøst-Asia fra bengalbukta til Tailand og Malaysia.
• H. r. erythrogaster skilles fra vår europeiske variant ved at den har rødere underside og smalere, ofte delt blått brystbånd. Dette er den Amerikanske varianten som hekker i nord-Amerika fra Alaska og Canada sørover til Mexico. De trekker sørover til mellom- og sør-Amerika for å overvintre.
• H. r. mandschurica
• H. r. saturata

Låvesvaler lever av insekter som de fanger i luften, og synes å ha en forsmak for fluer, mygg og flygemaur. For å fange svermende insekter kan de godt menge seg med andre arter som f.eks Tårnseilere. I motsetning til tårnseilerene, tråler ikke låvesvalene luften med åpent nebb etter insekter, men jakter aktivt etter dem. Låvesvaler lander gjerne på bakken, men kan også drikke mens de flyr, ved at de glir like over vannflaten og senker undernebbet ned i vannet. Også bading foregår utrolig nok mens fuglene flyr!!
 

HEKKING
Vanligvis hekker låvesvalene enkeltvis, men det hender at de danner kolonier på opptil 100-200 par. De bygger helst reiret inne på en låve, i et fjøs, i en hall, eller av og til under broer eller lignende. Reiret plasseres på et utspring, eller limes fast til en takbjelke. Det bygges av leire og jordklumper armert med strå, og fores innvendig med strå og fjær. Begge foreldrene deltar i reirbyggingen, og det trengs opptil 1000 turer med leire for å fullføre reiret.
Eggleggingen på første kull begynner vanligvis mellom 20. mai og 20. Juni. De eldste fuglene starter tidligst. Begge parter ruger, men hunnen ruger litt mer en hannen på de 4-7 hvite og rustrødprikkede eggene i 12-15 dager. Ungene fores med litt større insekter av begge foreldrene i vel én måneds tid, men allerede etter ca 3 uker flyr ungene ut. Straks ungene i det første kullet er selvstendig begynner foreldrene på et nytt. Normalt vil da 2. kull fly ut i slutten av august. Fra midt-Norge og nordover er det ikke fullt så vanlig med to kull, par som kommer sent i gang med eggleggingen har normalt bare ett. Dårlig vær med påfølgende lite insektaktivitet og rovfugler er den vanligste grunnen til tap av kull. Ved tap av kull, legger vanligvis foreldrene et nytt med en gang.
 

TREKK
På ettersommeren og høsten samles ofte låvesvalene ved enkelte vann. Der overnatter de i takrørskogen, ofte i store antall, frem til de starter og trekke sørover for vinteren. Det gjør de fra slutten av august og til oktober. Gjenfunn av ringmerkede fugler viser at de norske låvesvalene trekker til Afrika sør for Sahara, ofte helt til Sør-Afrika.
Været i overvintringsområdene virker direkte inn på overlevelsesraten. Ved mye nedbør øker dødeligheten.
Vårtrekket går mye raskere unna enn høsttrekket, allerede i siste del av februar starter låvesvalene på trekket nordover. De ankommer Europa i mars, men de første låvesvalene kommer ikke til Norge før i slutten av april. Flesteparten ankommer dog normalt mellom 17. Mai og 1. Juni, og det er de med lengst stjertfjær/hale som kommer tidligst.
 

PARASITTER OG IMMUNFORSVAR
Låvesvalene er som andre fugler plaget med parasitter som midd, lopper og lus. Gjenbruk av reir er en faktor som virker positivt innfor parasittene, da de gjerne overlever vinteren i reiret. Et veldig infisert reir vil ikke bli brukt om igjen av låvesvalene. Hanner med lange halefjær viser seg å ha bedre immunitet mot parasitter enn de med korte halefjær. Under reirperioden øker hunnens parasittmengde vesentlig. En hun som parer en han med lange halefjær utvikler bedre immunforsvar enn gjennomsnittet. Eldre hanner har som regel kortere halefjær enn yngre hanner. Samtidig får også eldre hanner dårligere immunforsvar etter hvert.
 

TSJERNOBYL
I de radioaktivt bestrålte områdene rundt Tsjernobyl i Ukraina er låvesvalen en vanlig art. Studier viser en markert økning i asymmetri på låvesvalehalene etter ulykken i 1986, sammenlignet med museumsprøver innsamlet før nedsmeltingen. Den mørkrøde fargen i ansiktet er også markert lysere, og delvis albinoer oppterer med en rate på 15 % mot 1 % i resten av utbredelsesområdet. Låvesvalene fra Tsjernobyl tenderer også til å være mindre enn andre steder.