Sandsvale

(Riparia riparia)

Sv: Backsvala,  Da: Digesvale,  Fi: Törmäpääsky,  GB: Sand Martin,  US: Bank Swallow

Sandsvala er en liten spurvefugl i svalefamilien. Den har de senere år hatt en betydelig tilbakegang, og havnet derfor i 2021 på den norske rødlista i kategorien sårbar (VU).

BESKRIVELSE

Sandsvala er en av de minste svalene, normalt 12-13 cm lang.

Oversiden er matt gråbrun, med noe mørkere håndsvingfjær. undersiden er hvit med et gråbrunt brystbånd som deler det hvite området i to (Strupe og buk). Undersiden av vingene er mørk. Stjerten er grunt, men tydelig kløftet, og uten hvite flekker som forvekslingsartene Klippesvale og Ravinesvale.

Sandsvala har en lett og rask flukt, og glideflyr ikke så mye. Under fartsøkning har den en spesiell flygeteknikk som gjør at vingene ser smale ut.

UTBREDELSE

Sandsvala er delt inn i flere underarter som fordeler seg over områdene fra Europa til nord-Afrika, østover til stillehavskysten fra Kina til Sibir. Sandsvala holder også til i Amerika. Fra Alaska og Canada, sørover til Mexico. I vinterhalvåret trekker disse fuglene til områder enda lenger sør.

I Norge opptrer sandsvala over hele landet unntatt på kysten av Nord-Troms og Finnmark. Den er vanligst i lavlandet, og foretrekker kulturlandskap med vann, og da gjerne ved en større elv siden dens naturlige reirsted oftest finnes i utraste elvemeler. Menneskeskapte sandmeler som grustak og vegskjeringer er også populære tilholdssteder. Sandsvala liker ikke tettbebygd strøk og tette skoger, men hekker likevel på fjellet i blandt. Da gjerne i torvtaket på seterbygninger i bjørkeregionen.

Bestanden er vansklig å anslå, da den varierer mye alt etter tilgang på reirplasser, været på trekket over alpene og varierende hekkesuksess. Bestanden ble i  2004 estimert til å være mellom 100.000- 250.000 individer. I 2015 ble bestanden anslått til å være mellom 20.000 og 30.000 individer. Denne betydelige tilbakegangen førte til at sandsvala i november 2015 havnet på den norske rødlista. Også i de andre nordiske landene har det vært en tydelig reduksjon i antall sandsvaler i samme periode.

UNDERARTER

Underarter er fugler av samme art, men som har ulikheter som går på f.eks utbredelse, oppførsel, utseende, fysike mål og lignende. Noen kan skilles greit fra de andre, mens noen kun kan skilles ved grundige undersøkelser av enkeltindivider.

• R. r. riparia
• R. r. kolymensis
• R. r, shelleyi
• R. r. eilata
• R. r. ijimae
• R. r. innominata
• R. r. dolgushini
• R. r. taczanowskii

FØDE

Sandsvala lever i all hovedsak av flygende insekter som fluer og mygg som den fanger ved å forfølge dem i lufta. Dietten kan også bestå av edderkopper og hoppende insekter, og de fanger en sjelden gang insekter på planter og vannflater. En forsker observerte en gang en sandsvale som fanget en liten fisk.

Som de andre svaleartene drikker sandsvala vann ved å gli lavt over vannet og senke undernebbet nedi. En stor del av væskeinntaket kommer via insektene de spiser.

HEKKING

Sandsvala er en typisk kolonifugl som hekker i kolonier på fra noen få, til flere hundre par, opptil 3000 par er registrert på en lokalitet i USA.

Hekkingen foregår helst i en loddrett sandskrent, f.eks morenerygg, sandtak, elvekant eller lignende. Hannen og hunnen graver sammen ut en vannrett gang høyt oppe i skrenten. Denne er vanligvis 0,5-1 meter lang, men kan være opptil 1,5m. Innerst utvider de gangen litt, og legger noen strå og fjær i en liten grop der eggene skal legges. Tidlig i juni legges 4-6 helt hvite egg som ruges i 12-16 dager av begge foreldrene. Etter ca tre uker med mating fra begge foreldrene kan ungene fly, men får mat enda en uke før de er selvstendige nok til at foreldrene kan begynne på et nytt kull. Undersøkelser viser at ca 70% av de lagte eggene blir flygedyktige unger. Lokalt kan utrasing av kolonier redusere hekkesuksessen vesentlig.

I de senere årene har det, også i Norge, blitt gjort noen forsøk på å få sandsvala til å hekke i kunstige hekkeplasser. Bare noen få her til lands har lykkes med å få hekkende fugl.

TREKK

I august-september flyr sandsvalene sørover i store flokker. Svalene trekker over Alpene, og været betyr mye for overlevelsen på trekket. Underveis og i vinterområdene samles sandsvalene sammen med andre svalearter i områder med siv og gress-aktig vegetasjon for overnatting.

Sandsvalene fra Europa tilbringer vinteren i Øst-Afrika sør for sahara, ned til Mosambiq. Sandsvaler som påtreffes lenger sør kommer hovedsaklig fra Sibir og Øst-Asia.

Vårtrekket starter i mars og i løpet av samme måned ankommer sandsvalene Europa. I slutten av April dukker de første opp i Norge. De fleste ankommer i løpet av mai, og tidlig på juni ankommer etternølerene.

PREDASJON

Sandsvala har få fiender, men grevling og rødrev kan i blandt grave ut flere reir i en koloni. En og annen gang kan sandsvaler også tas av rovfugl.

I Amerika er det kjent at slanger kan invadere reirhullene, og flytte seg fra hull til hull. Den oppholder seg gjerne dagesvis i hvert hull mens den spiser og fordøyer svaleunger før den blir sulten og invaderer et nytt hull.

ÅRETS FUGL 2010

Hvert år utpeker  Norsk Ornitologisk Forening  en art til årets fugl. Denne arten vies ekstra oppmerksomhet i løpet av året, og i 2010 ble  sandsvala valgt .

Mer om dette finner du i   denne linken   til NOF (.pdf-fil),

og denne linken til naturvernforbundet.