Taksvale

(Delichon urbicum)

Sv: Hussvala,  Da: Bysvale,  Fi: Räystäspääsky  GB: House Martin,  US: Common House Martin

Taksvala er en spurvefugl som hører til i svalefamilien, og er delt inn i tre underarter.

Fram til 2004 var artens latinske navn Delichon Urbica, men ble korrigert fordi det gamle navnet var basert på en gramatisk misforståelse.

Dens latinske navn kan oversettes til "Byenes svale" og viser til artens forkjærlighet for byenes muligheter til reirbygging og hekking.

De senere år har arten hatt en betydelig tilbakegang, og havnet derfor i 2015 på den norske rødlista i kategorien nær truet (NT).

 

BESKRIVELSE

Taksvala er en liten fugl, normalt 13-15 cm lang. Den har en svart overside/rygg med blåglans i fargen på den fremste halvdelen. En lett synlig kritthvit overgump gjør taksvala grei å skille fra låvesvala i flukt. Undersiden på taksvala er hvit og den svarte stjerten er kort med liten kløft. Taksvala har ingen stjertspyd slik som låvesvala har. Føttene er kledd med hvite fjær.

Ungfuglene har mindre blåglans og virker "skitnere" da de har et snev av brunfarge på det hvite brystet.

Roligere og mer "flaggermusaktig" flukt enn låvesvala.Taksvala glir oftere gjennom lufta i rolig tempo.

De fleste fuglene blir mindre enn fem år gamle, men individer på 14 år er registrert.

 

UTBREDELSE

Taksvalas hekkeområde strekker seg i et bredt belte fra Nord-Afrika og Europa, østover til stillehavet fra Sørkina og Taiwan nordover til Japan og Øst-Sibir. Noen par kan også hekke i Sør-Afrika, innenfor taksvalas overvintringsområde. Underarten D. u. urbicum, som er den taksvala vi kjenner, breer seg ut østover til jenisejelva i Russland og Mongolia. Disse svalene overvintrer i sørafrika. Resten av utbredelsesområdet domineres av underarten D. u. lagopodum. Disse svalene overvintrer sør-øst i Asia.

            Sommerområder     Vinterområder    Helårsområder

 

Taksvala er en vanlig hekkefugl i sør-Norge, men finnes spredt i resten av landet også. De foretrekker åpent terreng, gjerne nær mennesker. Den er den vanligste svalearten i norske byer, men den hekker også i bergvegger og seterbygninger på fjellet. Hekkeforsøk er også gjort på Svalbard, se link.

Taksvala er veldig ujevnt utbredt. Innenfor kjerneområdet kan de i enkelte områder være helt borte, mens de i nærheten kan være ganske tallrik.

Bestanden er er i Nord-Europa på vei ned, og ble i 2004 antatt å ligge i området 200.000-500.000 par.

I 2015 ble bestanden anslått til å være mellom 60.000 og 160.000 individer. Denne betydelige tilbakegangen førte til at taksvala i november 2015 havnet på den norske rødlista. Også i våre naboland har det vært en betydelig reduksjon i antall taksvaler i samme periode.

 

UNDERARTER

Underarter er variasjoner innen en art. Ulikhetene kan gå på geografisk utbredelse og trekk, fargeforskjeller i fjærdrakten, fysiske mål og lignenede, noen er greie og skille fra hverandre mens andre er veldig krevende å skille.

  • D. u. urbicum
  • D. u. lagopodum
  • D. u. meridionale

FØDE

Taksvaler lever av insekter som de jakter aktivt i luften, hovedsaklig fluer og mygg. I hekkeområdene består i tillegg dietten av stor mengder bladlus, som også reirungene fores med til de blir store.

 

 

HEKKING

Hekkingen foregår vanligvis i kolonier med opptil flere 1000 par, men også enkeltvis. Vanligvis består koloniene av 5-10 par. Reiret plasseres på vertikale flater på husvegger, broer, bergvegger, og lignende, helst under et overheng. Reir har også blitt bygd på trafikkerte ferjer på vestlandet. På en ferge som brukte åtte timer på 24 km mellom København og Malmø hekket et par på en bjelke like innom baugporten, på en annen dansk fergestrekning på 45 min hekket inntil ni par samtidig over en periode på 10 år.

Reiret mures sammen av jord og leire, og har bare et lite flygehull til reiråpning. 

Pause under reirbygginga

 

Innvendig fores reiret med strå og fjær. 4-6 hvite egg ruges i 12-15 dager, hovedsaklig av hunnen, og ungene flyr etter 15-23 dager. En ukes tid senere er ungene selvstendige, og noen av taksvalene begynner på et nytt kull. Andelen av de som prøver seg på to kull avtarmot nord. Noen prøver seg også på et tredje kull, og det hender at veldig sent utklekte unger blir forlatt for å sulte ihjel når trekket begynner.

Utenlandske undersøkelser viser at hekkesuksesen er stor, 60-80% av eggene blir flygedyktige unger. Sannsynligvis noe lavere i Norge pga værforholdene.

 

TREKK

Fra slutten av august til september trekker taksvalene i store flokker mot sør. Flokkene flyr høyt, og fuglene sover trolig i lufta under trekket. Dette gjør at taksvalene ikke så ofte blir observert under trekket som de andre svaleartene. Vinterområdet for taksvalene er hovedsaklig i Afrika sør for Sahara, og de overnatter da flokkvis i trær, ikke takrør som låvesvala. Allerede i mars begynner taksvalene å trekke nordover, de første fuglene ankommer Europa tidlig i april og norge først i mai. De voksne hannene kommer først, deretter de voksne hunnene. Til slutt kommer ungfuglene som ofte må bygge seg nye reir, siden de gamle allerede er tatt i bruk av de som ankom først.

Trekket er væravhengig og har sine farer. I 1974 ble flere hundre tusen svaler funnet omkommet i og rundt de sveitsiske alpene, som et resultat av kulde og snøfall.

 

PREDTORER OG PARASITTER

Det er kjent fra Storbrittannia at flaggspett kan hakke seg inn i reir på matsøk for å ta egg og unger. Også gråspurven kan kaste ut egg og unger for så å overta reiret til egen hekkeing, men det er helst under byggingen at gråspurven "stjeler" reirene, for når reiret er ferdigbygd blir flygehulletvanligvis for lite til gråspurvene.

Taksvalas akrobatiske flygeegenskaper utmanøvrerer de aller fleste fugler, men falker er også gode flygere, og er den største predatoren.

Taksvaler er mest sårbare når de er nede på bakken. Derfor lander ofte taksvalene samlet når de skal samle leire til reirene.

 Av parasitter er det lopper og midd som utgjør de største plagene.

 

FORURENSING

Luftforurensing var årsak til at taksvalene forsvant fra flere engelske storbyer. fra ca 1960 ble det strengere kontroll med forurensing, og taksvalene kom tilbake til blandt annet London sentrum. Nye kolonier oppstår ofte i nye boligblokker, broer, etc. Mens andre kolonier forsvinner i konkurransen om hekkeplasser, mot gråspurv.

Under koloniene blir det naturlig nok en del avføring, og noen ganger fjernes taksvalekolonier i byer pga ubehag og lokal forurensing.

 

 

 

En særdeles grundig artsomtale finner du på Wikipedia.