Klippesvala er en art som holder til i Middelhavsregionen og østover i Asia. Mai 2011 dukket det opp ett eksemplar av arten på Hernar utenfor Bergen. Dette er den første og foreløpig eneste dokumenterte observasjonen av klippesvale i Norge. Den heldige observatøren var Julian Bell, og her er hans egen beretning om det interesante funnet.
Helt siden jeg flyttet til Øygarden i 2003 visste jeg at Hernar hadde potensiale for sjeldenheter. Det var derimot ikke før 2008 at jeg begynte å besøke øyen. Siden den gangen har jeg forsøkt å ta båtturen ut dit en gang i uken dersom det er mulig. Disse turene har gitt gevinst i form av sjeldne fugler flere ganger, med blant annet østsanger, hauksanger, tartarpiplerke og gulbrynsanger.
De hvite flekkene på stjerfjærene er et av de sikreste tegnene for å skille klippesvala fra sandsvala. Foto: Julian Bell / http://www.naturalbornbirder.com/
Øygarden har aldri blitt dokumentert som noen utpreget magnet på sjeldne fugler om våren. Dette kan skyldes at mange (meg selv inkludert) har satset på å telle trekkende sjøfugler fra Skogsøy. Gulnebblomtrekket seint i april og i tidlig mai er noe jeg og flere har sterkt fokus på – ofte på bekosting av andre ting. "Gode" vårfugler på Hernar har derimot hittil vært få, men i Hordalandsammenheng finnes det nevneverdige arter som blant annet rosenfink, rosenstær, svartrødstjert og gulsanger.
Etter en dag med snekkerarbeid på huset, der jeg muligens knakk høyre pekefinger, hadde jeg valget mellom legevakten og Hernar. Heldigvis valgte jeg Hernar. Inspirert av siste nytt på Shetland og Fair Isle var forventingene som vanlig høye. Men tiden skulle vise at de ikke var høye nok - for en gangs skyld! Håpet var å finne en rødstrupesanger, mens de virkelig forventingene var en fluesnapper eller en buskskvett.
Stjerten hos klippesvala er i motsetning til hos sandsvala ukløftet. Foto: Julian Bell / http://www.naturalbornbirder.com/
Bortimot den første fuglen jeg fikk øye på etter å ha kommet i land var en svale som åpenbart krevde mer oppmerksomhet – selv at jeg fikk mindre enn et sekund på første visning. På andre visning kunne jeg knapt tro mine egne øyne – klippesvale! Ikke mulig tenkte jeg, og fyrte av noen skudd med kamera. Dokumentasjonen var sikret. Helt utrolig! Det var temmelig overskyet og lyset var vanskelig for fotografering. Selv om jeg har en del efaring med arten tok jeg en kjapp telefon til en fuglekompis for å forsikre meg om at alt stemte før jeg tok kontakt med "de voksne" fuglefolkene som la ut observasjonen på BV-systemet og Artsobservasjoner.
Klippesvale. Foto: Julian Bell / http://www.naturalbornbirder.com/
Etter dette var det ikke fred å få. Fuglen forsvant i lengre perioder og flere ganger trodde jeg at den hadde dratt sin vei. Jeg trodde i utgangspunktet at dette dreide seg om andre funn for Norge, men fikk vite at det var godt mulig det første dokumenterte funn. Dermed blir de neste timene temmelig spente. Sikre bedre bevis, informere omverden, svare telefon og holder styr på fuglen. Heldigvis er Hernar en liten øy, som jeg i dag tok MANGE flere runder enn vanlig på, siden jeg visst at flere "hardcore" kryssere ville vurdere å ta turen.
Stressnivået ble ikke mindre da fuglen forsvant to ganger, i overkantet av en time hver gang. Og hver gang trodde jeg klippesvalen hadde dratt sin vei. Typisk nok rett før båten ankom, kom solen fram – og med solen kom fuglen! Jeg knipset febrilsk og prøvde å se vekk fra smerten i fingeren hver gang jeg trykket på avløseren. Til slutt måtte jeg gi meg og løpe til båten.
Til tross for at dette er den eneste dagen i uken der båten tar en tur ut til Hernar midt på dagen var det ingen fuglefolk som kom med den. På Hernar er det virkelig "finders keepers". Inntil videre...
Mer om klippesvaleobservasjonen og aktiviteten den medførte på Hernar 5.-7. mai 2011 kan du lese om på Julian Bells blogg: Øygarden Birding
|
|